Gå til sidens hovedinnhold

Til minne om Viking

Minneord

(Romerikes Blad)

Til minne om Hans viking Rogne Jensen (1962–2021)

Jeg har kjent Viking fra han var temmelig ung. Vi vokste opp ved «Måsan», han i Lundsalléen, jeg i Vestbygata. Viking var noen få år eldre enn meg, og jeg husker godt at han tok en overdose tidlig tenårene. Han ble funnet bak transformatoren nederst i Kjerulfs gate.

Jeg hadde ikke så mye med Viking å gjøre før på 90-tallet hvor vi igjen møttes på akutten for stoffmisbrukere på Ahus. Vi ble skikkelige kompiser i ett veldig tøft liv. Viking måtte inn og sone en litt lengre dom, så jeg møtte han først igjen i november 1993 da vi la oss inn begge to. Jeg ble nykter, men Viking fortsatte å ruse seg. I år 2006 så jeg kompisen min utenfor «Kulturpuben» og han var skikkelig på trynet. Jeg bestemte meg for å hjelpe min gamle ruskompis, noe mente ville være en håpløs oppgave.

På denne tiden så skjønte jeg at mitt hjerte tilhørte dette miljøet. Ikke som rusmisbruker, men som deres talerør og medmenneske. Jeg hadde erfaringen, så jeg startet på «Kirkens Bymisjon» som frivillig.

Det ble flere overdoser med tiden, men Viking var Viking, og han overlevde dem alle. Nå er han død, han sovnet inn natt til 18. april. Jeg snakket med ham to dager tidligere og da virket han ganske klar. Dagen etter var jeg i dialog med Ahus for å holde meg oppdatert på situasjonen til min kompis og broder. At han skulle gå borte allerede dagen etter, kom allikevel som et sjokk med tanke på hvor mange ganger han hadde overlevd tidligere. Som en ekte Viking i livets kamp ble dette altså hans den siste.

Viking var hel ved som vi kaller det, en veldig følsom kar som også brydde seg om andre. Han snakket masse og hadde sine drømmer. De siste tre årene etter at min kjære ble borte, så hadde ikke Viking det så bra. Jeg skulle bli hans verge, men pga. sykdommen til min kjære så måtte jeg si fra meg det ansvaret da jeg plutselig fikk nok med å ta meg av min Monica og våre to barn. Det er noe jeg har tenkt mye på, fordi jeg tror at med de rutiner jeg hadde på at han skulle ha oppfølging hos legen og legges inn minst en gang i året, ville ha bidratt til at de kunne oppdage feil og sykdommer før det var for seint . Muligens kunne han fortsatt vært i live. Han var rett og slett utslitt og uten behandling.

Etter hans død så må vi ikke glemme hvem han var. Jeg vil si vi mislyktes alle sammen for at vi ikke kunne samarbeide på tvers. Alt hemmelighetskremmeriet gjorde at Viking til slutt satt på krakken sin og skalv der han ventet på sine 200 kroner til ei flaske med noe godt.

Viking var et sjeldent og vakkert menneske, og han fortjente så mye mer enn hva dere aner. Samtidig må vi ikke glemme hvor han ble satt, nemlig i verdens største bås. Jeg vil ikke huske Viking som den rusbrukeren han var, men som den oppegående og beleste kameraten som smilte og tok seg tid. Den kreative som alltid fikk ordnet ting, men som hele livet måtte jobbe opp imot svik. Jeg husker hvor glad han var i sin mor, bror og sine onkelbarn. Og for ikke glemme kona til boren hans.

Jeg vil til slutt gå tilbake til 1998 hvor Viking fant ett vers som jeg har satt i mitt minne. Det står i Forkynnerens bok kapitel 1 vers 15. «Det som er kroket, kan ikke blir rett, det som mangler kan ingen regne med». Tolk det ditt dere vil, men vers 18 sier: «For med stor visdom følger stor gremmelse. Den som søker kunnskap, øker smerte».

Nå min kompis og broder er du sammen med min Monica der oppe og ser ned på oss og kanskje smiler og ler.

Takk for den du var Viking, takk for alt du ga. Takk for all forståelse. Vi møtes snart igjen.

Hvil i fred.

Kommentarer til denne saken