Gå til sidens hovedinnhold

Forskere varsler om at kulturarv i Skedsmo kan gro igjen og vaskes bort ved økt nedbør

Ikke alle kulturminner råtner. Noen gror igjen.

(Romerikes Blad)

Farseggen er navnet på det gamle veifaret som kommer fra Gjelleråsen, passerer Skedsmo kirke og Sten-Tærud jernaldergravfelt og ender ved Leirsund.

Denne oldtidsveien er en forhistorisk ferdselsåre, og er et av svært verdifulle kulturminner som trues av mer nedbør og sterk gjengroing. Farseggen er en del av pilegrimsleden.

Konsekvensene av klimaendringene er mange.

Forskere ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), varsler om risiko for mer erosjon og gjengroing.

– Men med enkle metoder kan man sikre anlegg som Farseggen, sier Annika Haugen, forsker i NIKU til Romerikes Blad.

Mye godt arbeide er allerede gjort, og det er viktig at dette fortsetter i fremtiden.

Økt nedbør og fuktighet

Veien er et titteskap inn i historien. Hvordan kan man unngå at vår felles historie vaskes bort under beina våre, eller rett og slett gror igjen? NIKU har i rundt ti år arbeidet med å kartlegge hvilke konsekvenser klimaendringer har på vår kulturarv, en tematikk, som blir viktigere og viktigere.

Nå har NIKU kartlagt klimaendringers konsekvenser for viktige kulturminner i tidligere Skedsmo kommune, som nå er en del av Lillestrøm kommune. Forskerne har blant annet undersøkt veifar, kirkebygninger og kirkegårder.

Felles for dem alle er at økt nedbør, med påfølgende økt fuktighet, er en trussel for vår kulturarv.

– Farseggen er et av disse kulturminnene som er viktige, og som vi har brukt tid på å undersøke, forklarer Haugen.

Truer kulturminner

Sikringen av Farseggens fremtid er antakelig like enkel som den er viktig:

– Veldig mye sikring av kulturminner i et klimaperspektiv handler om skjøtsel. At man følger med og gjør enkle grep for å sikre, overvåke og informere brukere som turgåere og andre i dette tilfellet, forteller hun

For bygninger handler det ofte om fukt, om økt biologisk nedbrytning på trevirke, og om behov for god avrenning og drenering.

– Selv om det er varslet høyere temperaturer inn i fremtiden, så er det den økte nedbørsmengden som truer de fleste av kulturminnene, sier hun, og understreker tiltak som å avlede vann fra avløpsrør, takrenner og nevnte drenering.

Det handler også om å avhjelpe potensielle flomsituasjoner, ras og gjengroing, som langs Farseggen.

Forskerne ved NIKU håper at arbeidet med kulturminner som Farseggen og Skedsmo kirke skal føre fram til en metode som kan brukes over hele landet når det gjelder å vurder klimakonsekvenser for kulturminner.

– Vi håper at arbeide her kan gi andre kommuner et nyttig verktøy i arbeidet med klimatilpasning av vår kulturarv, sier Haugen.

Farseggens historie

Veifaret Farseggen har mange tusen års historie. Skriftlige kilder forteller hvordan bønder i området for mange hundre år siden måtte delta i vedlikeholdet av veien slik at Kongens menn, og andre, kunne komme seg til Nidaros.

Deler av Farseggen var bilvei helt frem til år 2000. Det betyr imidlertid ikke at veien ikke trenger skjøtsel i dag, over 20 år senere.

Vi er kommet for å gå oldtidsveien fra Skedsmo til Leirsund. Det eldgamle veifaret går på en leirerygg mellom to ravinedaler. Her er rik flora og et variert dyreliv. Det er en populær turvei og pilegrimsleden går også her. Farseggen var tidligere hovedveien mellom Skedsmokorset og Leirsund. Deler av veien er automatisk fredet.

Veifarens alder vites ikke med sikkerhet. De eldste sporene etter bosetninger i dette området er registrert ved gården Huseby litt lenger sør, og i området rundt Skedsmo kirke. . Disse sporene er hovedsakelig fra jernalderen og bronsealderen, altså ca. 1000–4000 år gamle.

Ifølge lokalhistoriske kilder er det sannsynlig at bosetningene har hatt kontakt med hverandre selv om det på denne tiden antakelig var en fjord eller innsjø over slettene ved Leirsund.

Kanskje benyttet folk på disse trakter faret over eggen ned til en båtplass for å ta seg over fjorden til sine frender i båt? I tidligere tider var oldtidsveiens viktigste funksjon å knytte grender og gårder sammen. Selv om den alminnelige gjennomgangsferdsel antakelig var veldig liten, fikk oldtidsveien gjennom Romerike en økt betydning utover vikingetiden.

– Endret landskapet

Når man i dag ferdes på denne veien, kan det virke ulogisk å legge en vei over denne smale leireryggen. Men her er den altså, og oppmerksomhet trenger den fortsatt i fremtiden, forklarer Haugen.

– Det er imidlertid høyst sannsynlig at terrenget der veien går var ganske annerledes da de første mennesker og dyr tråkket den første stien. Flere tusen års erosjon i de løse leirmassene har utvilsomt endret landskapet betydelig, skriver Halvar Haavelmo i Skedsmos bygdehistorie.

Allerede i Eidsivatingloven på 1100-tallet ble bøndene pålagt veivedlikehold av Farseggen. Kongens ombudsmann hadde å se til at veiene ble holdt i stand, skriver Haavelmo.

Til veiarbeid møtte bøndene tre ganger i året, før våronn, slåttonn og før snøen kom om høsten. Den enkelte gård hadde ansvaret for sin bestemte strekning av veien. Veien skulle holdes fri for trær, stubber og steiner. Ved besiktigelse red ombudsmannen med et åtte alen langt spyd på tvers av hesteryggen. I hver ende av spydet var det festet en krok. Det ble dyrt for bøndene dersom kroken støtte borti trær eller kvister. Dersom spydet støtte bort i trær eller kvister slik at hanken falt av, fikk bonden to skilling i bot for hvert hankefall. Hvis hele spydet ble revet av var boten åtte skilling, skriver Haavelmo.

Ifølge Meteorologisk institutt ved Universitetet i Oslo, må Østlandet belage seg på ustadig vær, med mer intens nedbør. Det er dårlig nytt for kulturminner som Farseggen.

Også Skedsmo kirke, som dateres tilbake til 1180, trenger omsorg inn i fremtiden. Helen Bjørnøy, tidligere miljøminister bor selv i et kulturminne, som prostekone i Skedsmo prestegård.

Bjørnøy har selv arbeidet med kulturminner i mange år, særlig som minister, men også som styremedlem i klima- og miljødepartementets finansieringsordning for ivaretakelse av kulturminner, Kulturminnefondet.

– Kunnskapen om kulturminner er svært viktige for samfunnet vårt. Ofte er det enkle grep som skal til, som nødvendig vedlikehold, sier hun og slår et slag for kitt og hekkesaks på privaten.

Kommentarer til denne saken